4. søndag i påsketiden
Visitasgudstjeneste i Steinkjer, preken ved biskop Herborg Finnset
Joh 16, 16-22
Noen ganger kan vi si «Det var reine ord for pengan» : det betyr klar tale – uten omsvøp- også om det er noe ubehagelig eller vanskelig som skal sies. Evangeliet vi har lest fra Johannes-evangeliet er tvert imot: det vi har lest sammen nå er det betydning svøpt inn i flere lag og av språk og bilder. Johannes, han som var den yngste av disiplene, ga oss tekster som vi trenger å fundere og gruble over: han veksler mellom ulike lag av mening i det han skriver til oss. Vi trenger tid til å gripe tekstene: de gir oss dybde og mye å tenke over, og gjøre som Maria Jesu mor: gjemme dem i hjertet og grunne på dem.
Hvor mange ganger har vi sagt det til andre, - eller hørt det : Om ei lita stund ---- Som en første forberedelse for den som skal skifte fokus, som skal forberedes til å pakke sammen lekene, kle på seg for å gå på skolen, flytte på seg eller gå hjem – for den som står foran ei forandring. Utålmodig venting på den som snart er ferdig. En forberedelse til noe nytt, noe forskjellig som snart tar til.
Om ei lita stund: tid for forventning, for sommerfugler i magen: snart 17.mai, skoleferie, ny klasse, ny arbeidsplass, besøk, venner. Om ei lita stund. Ikke enda – men ja: om ei lita stund. Snart. Innen synsvidde.
Om ei lita stund – snart tid for avskjed, for oppbrudd, for flyavgang og tårer som lurer seg fram på hjemtur. Savnet åpner viddene sine – men ikke enda.
Ei lita stund. Et lite vindu i tida – enda ei lita dyrebar tid før forandringa kjem. Evangeliet vi har lest sammen i dag, er henta fra det som skjer før påska: når Jesus sine venner enda ikke har forstått, tatt inn over seg eller opplevd hva som venter dem. Om ei lita stund. Snart kommer forandringa.
En ny verden skal åpne seg for Jesus sine venner, med dimensjoner og hendelser de knapt kunne tenke seg. Om ei lita stund. Men ikke enda.
Om en liten stund ser dere meg ikke – og så skal dere se meg igjen, sier Jesus.
Om vi tenker på avskjedens situasjon, den siste kvelden, kan det som Jesus sier forstås slik: Om en kort tid vil Mesteren være borte, tatt av dage. De ser ham ikke lenger. Skjærtorsdag, langfredag og den stille dagen hvor Jesus, han de hadde forlatt alt for , ligger død i grava. Alt er knust og ødelagt. Alle håp har mistet lyset.
Men den tredje dagen vil han bli reist opp av grava;
En ny verden skulle åpne seg for disiplene. Framom dem ligger også den ufattelige situasjonen og den sjokkartede gleden fra påskedagen og ukene etterpå: en ufattelig glede : en situasjon som sprenger alt de tidligere har kunnet forestille seg. Alt dette som vi er blitt så vant med å høre om at vi ikke helt greier å ta inn hva det innebærer. Jesus holder sine løfter tid vennene.
Gleden over å møte og kjenne igjen den oppståtte overskygger alt.
Jesus bruker et bilde som vi alle har del i, - selv om vi ikke husker noe av den. Det er ei felles erfaring vi alle har: Fødselen: overgangen fra det trange, varme livet i mors kropp til å bli født, veien ut i lyset er vanskelig og hard både for mor og barn, Du vil aldri noen gang få så mye adrenalin i blodet som du hadde i det øyeblikket du ble født. Og alle som har født, vet at man kan alltids prøve å forestille seg hvordan det blir, men det åpner dører inn i en ny og ukjent erfaringsverden: du kan ikke på forhånd forestille deg helt hvordan det blir – men stadig tar unge mennesker sjansen . De blir tatt med på ei reise inn i et landskap de ikke kjente på forhånd, men som er fylt av rikdommer og gleder – og bekymringer som vi ikke ville vært foruten. Når barnet er hos oss og ligger i armene våre, - var det verd bekymringene, uroa, smertene. Et nytt lite menneske åpner øynene: som Andre Bjerke sier:
Det største mysterium er ikke mer
Enn dét: at en ørliten kropp
Er våknet til jorden. Den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.
Selv femtrinnsraketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser at Gud er til.
En hendelse som bærer med seg ei forandring ulikt alt annet.
Og så kan Jesus sine ord leses på et annet vis: ikke bare om det som skjedde da – men også om det som skal komme. Om Jesus som skal komme igjen en gang for å gjenopprette alt.
Vi kjenner også gleden over å
møte den oppståtte
Å kjenne den oppståtte
Være sammen med den oppståtte.
Gleden over å møte og kjenne igjen den oppståtte overskygger alt.
Hva er det viktig for Jesus å si til dem ? Der vi kommer inn i samtalen mellom Jesus og vennene hans, har han allerede lansert noe: Når Sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. Talsmannen. Det som med våre ord er blitt til Den Hellige Ånd, som viser oss veien til Gud, som hjelper oss å tro, som hjelper oss til å få øye på Jesus. Han har et interessant navn på gresk : paraklætos – den som går ved siden av, og snakker til og med – en som kjenner veien, en trofast medvandrer som har som oppgave å gå sammen med oss og oppmuntre oss. Vise oss veien.
I golvet her framme i Steinkjer kirke er det fleire symboler: Vandringa vi kan kjenne igjen – veien fram mot det hellige: stripene av murstein og marmor om lager ei retning framover – og så nøklene. Rett framom meg her. To nøkler i kors. Stramme nøkler. Noen ganger står vi akkurat der. Hva tenker du på når føttene dine flytter seg over dem ? Nøklene har noe med det som er låst å gjøre – men skal de brukes til å låse igjen – eller til å låse opp, til å stenge eller å åpne ? Jesus gir Peter himmelrikets nøkler, - og vi har sammen fått dem videre. Nøkler er til for å låse opp, for å slippe inn, for å sette fri. De er en gave til fellesskapet når de brukes slik.
Lukk opp for hverandre !
Lukk opp for hverandre slik at vi kan settes fri til å leve slik Gud har tenkt det: i åpenhet, tillit og kjærlighet til hverandre. I fellesskap og barmhjertighet. Sannhetens Ånd skal vise oss veien til Jesus, og gå sammen med oss på veien gjennom livet – han som kjenner veien og kan ta vare på oss – hele veien.